Buhunder og bjeffing = sant?

Det er en god grunn til at jeg alltid snakker med valpekjøperne mine om bjeffing. Noen kan nok oppleve at jeg nærmest advarer fra å kjøpe rasen, men det er det en god grunn til. Jeg elsker buhunden - og jeg står virkelig for mitt utsagn om at det er verdens beste rase for de som vet hva de får. Men det er ikke bare fryd og gammen med en buhund - og jeg kan garantere deg et liv med lyd. Her tenkte jeg å snakke litt ærlig om hva du kan forvente av lyd og bjeffing når du skaffer deg en buhund - og hvordan du kan og bør jobbe for å forebygge (og evt fikse).

1. Hvorfor bjeffer buhunden så mye?

Spørsmålet kan egentlig besvares med en hel bok, så jeg skal prøve å korte det ned. En buhund kommer til å bjeffe, og du må lære deg å leve med litt lyd i livet. Det er fullt mulig å trene på, og redusere, men du kan ikke stoppe en buhund fra å bjeffe. Det ligger i dens natur! Fra gamledager da buhunden bodde på de norske gårdene var en av dens viktige oppgaver å gi beskjed til bonden at det var folk på vei - derfor ligger det veldig dypt i dens instinkter å varsle når det går folk forbi, når det kommer folk til huset og når den oppdager noe i nærheten som den føler du burde være observant på. I tillegg er buhunden en kroppsgjeter, og bruker ofte stemmen sin til å påvirke sauen mens den driver flokken fremover. Bjeffing er altså en stor del av buhundens oppgaver som gårdshund.

Fra ulv til hund: Jeg synes også det er en ganske finurlig tanke å se tilbake på hundens opphav. Husk at dagens hunder er resultatet av domestiserte ulver - og ulver kan ikke bjeffe. Bjeffing er altså noe vi har avlet frem i hundene våre, gjennom titusener av år har vi avlet FREM bjeffing som opprinnelig ikke eksisterte hos arten. Og så har den teknologiske tidsalder og moderniseringen skutt fremover i eksponentiell hastighet, og plutselig har en egenskap som har blitt avlet frem gjennom tusenvis av år plutselig blitt en uting. Vi kan ikke fjerne denne egenskapen på et par generasjoner.

Bosituasjonen har også endret seg drastisk de siste hundre årene. Fra å stort sett bo spredt, med en liten befolkning der man hadde god tid, har moderniseringen av samfunnet gjort at man plutselig bor tett i tett, med folk og trafikk på alle kanter, og hunder i hvert fjerde hus. Hundeavlen har ikke klart å henge med i utviklingen, og genene har ikke rukket å forstå at hunden ikke skal varsle på alt dette. Derfor må det læres!

Mental stimuli: Husk også på at buhunden er en svært intelligent rase som har et stort behov for å få brukt hodet sitt. Dersom hunden er understimulert kan dette ofte resultere i at den aktiviserer seg selv med bjeffing, eller blir lettere trigget til å reagere på ytre stimuli fordi dette er en dyp instinktiv funksjon. Men det samme gjelder også overstimuli som mange ikke er like klar over. Se for deg et barn som har fått i seg litt for mye sukker som bare hyler og roper mens det løper rundt i stua. En overstimulert hund har også lett for å være mer reaktiv. Så det er viktig at hunden får både rikelig med mentale utfordringer i løpet av en dag, men også nok søvn for å ha det beste utgangspunktet.

2. Hva må du være forberedt på?

La meg bruke mine egne hunder som eksempel, for de er hva jeg anser som godt trente buhunder med svært sterke personligheter, og hver sin måte å uttrykke seg på. Ingen av hundene mine er utagerende eller truende mot andre hunder, og jeg stoler blindt på dem med alt og alle hunder både løse og i bånd. De er rett og slett en god blanding som bruker lyd på hver sin individuelle måte å kommunisere med både hverandre og meg.

Fiona er definitivt den av hundene mine som er mest glad i sin egen stemme, og siden jeg også eier broren hennes Polo ser jeg tydelig at dette ligger i genetikken. Polo har nemlig også mye likheter i måten å være på, og måten han bruker stemmen til å uttrykke sine følelser. Fiona bruker lyd som et hovedmiddel for å uttrykke seg. Hun varsler når det går folk forbi, eller hun hører en ukjent lyd. Hun bjeffer på meg når hun er ekstra gira på trening, eller når jeg ber henne gjøre noe litt ekstra vanskelig - når hodet må jobbe litt ekstra uttrykker hun det med lyd = positivt stress. Det samme gjelder også når hun blir litt ekstra gira i lek, både med andre hunder og feks når vi leker med hageslangen, eller kaster snø. Da blir hun skikkelig gira og går opp i stress = bjeffer ganske intenst for å uttrykke stresset. Hun kan også varsle en del på tur hvis hun oppdager noe hun mener jeg burde se - men hun kan godt se en annen vei, og hun bjeffer ikke PÅ eller MOT noe, så hun er ikke å så måte reaktiv eller utagerende, hun bare bjeffer.

Cathinka er på sin side ganske triggerhappy. Hun kan fort oppleves som utagerende og voldsom, men siden vi har trent så mye på sladretrening som vi har er det stort sett fort gjort å løse når hun får sine utfall. Hvis hun bikker over i negativt stress (utfall) er det min jobb å gi henne den avstanden hun trenger for å klare å rette fokuset mot meg igjen. Vi har noen teknikker vi bruker som fungerer kjempebra for å hente tilbake fokuset hennes. Ellers bruker hun ikke mye lyd i hverdagen annet enn litt maselyder når hun sier fra at hun må på do, og når hun prøver å si at hun vil noe.

Keila har lite lyd til buhund å være, og det takker jeg for det meste Max for siden hun har vokst opp med han og lært å være rolig og bedagelig. Men, hun bruker lyd til å varsle når det skjer noe i huset hun ikke tillater. Keila er nemlig sjefen i flokken, og har et bredt sett med regler som at kattene ikke har lov til å gå på benken, det er ikke lov å leke med vannskål, eller å lage slurpelyd mens man drikker (nei - jeg tuller ikke!). Når slike ting foregår starter hun med det jeg kaller "inne-bjeff": en lav bjeffing med lukket munn. Og disse innebjeffene gjør hun til og mot meg (ikke mot lyden), og hvis jeg ikke går og fikset problemet øker hun volumet og fortsetter å kjefte frem til jeg går og fikser.

Som en flokk derimot er det helt umulig å få dem til å være stille - eller hvertfall så har jeg ikke funnet nøkkelen ennå. De er superflinke hver for seg, og det er aldri noe problem å ha dem med på alt av stevner, utstillinger osv. Men sammen hauser de hverandre opp, og passering av en annen hund med dem samlet på tur er ikke moro. Det er nok også fordi vi bor slik til at vi sjeldent møter folk (og enda sjeldnere hunder) på tur - så dette er ikke noe vi trener mye på. Da er det om å gjøre å bare komme fort forbi, for de gir seg så fort vi har passert triggeren.

Gjentagende problemer: Dessverre er det slik at de aller fleste annonser for omplassering av buhund inneholder disse setningene: "Reaktiv på andre hunder i bånd", "Varsler på dørklokka, og i vinduet", "Jager ting på hjul som sparkesykler og biler" osv. Dette er også grunnen til at jeg sitter og advarer mine valpekjøpere om hva de må forvente fra en buhund. Jeg har mine tanker om hvordan disse "problematferdene" oppstår, eller hvordan de kunne vært forebygget, men uansett er faktum at dette er noe mange buhundeiere - og spesielt ferske buhundeiere - sliter med. Men jeg setter "problem" i anførselstegn, fordi hunden opplever bare at den utøver helt normal atferd - det er VI som definerer det som problematferd. Og derfor er det VI som må lære den hva vi ønsker at den skal bytte ut sin naturlige atferd med.

3. Jeg har ikke tid til å trene på alt!

Det er nok mange som tenker at det høres helt uoverkommelig ut med alt som skal trenes på - for med tidsklemma er det vel ofte vanskelig nok å få alle dagens gjøremål overstått. Men noe trening må du faktisk sette av tid til - det kommer du ikke utenom hvis du vil ha en velfungerende hund. Det gjelder uansett hvilken rase du kjøper deg, men buhunden er i det minste ikke noe unntak! Heldigvis er det faktisk også helt lov å velge sine kamper! Først og fremst husk på en regel: Det er du som bestemmer hvordan ditt hundehold skal være. Det innebærer at du kan bestemme hva slags atferd du tillater, og ikke; hvilket også betyr at du kan velge hva du vil trene på, og hva du ikke gidder å bruke krefter på.

En ting er helt sikkert: Jeg velger mine kamper! Det betyr at jeg velger å trene på noen ting og legger stor innsats i de dem, og for andre ting gjør jeg tiltak for å begrense uro og stress. Eksempelvis har jeg frostet vinduene i stuen der de har utsikt over veien forbi huset for å hindre Fiona fra å stadig speide etter noe å varsle på. Jeg har også frostet nedre del av vinduene nede i gangen slik at de ikke skal stå og speide etter noe å varsle på når de er alene hjemme. Når de er alene hjemme har de også radioen på for å ha et lite grunnstøy som hindrer dem i å høre alle små lyder utenfra som kan trigge bjeffing. Jeg har kamera slik at jeg kan følge med på dem når de er alene, men dersom jeg forsøker å snakke til dem gjennom kameraet blir Keila supersinna og bjeffer høylytt om at det IKKE ER LOV (ja - hun har regel om det også). I tillegg aksepterer jeg at de bjeffer når de leker sammen, og så stopper jeg heller leken dersom bjeffingen og stresset blir for intenst. Det at Fiona bjeffer på meg under trening er forstyrrende, men istedenfor å gå aktivt inn for å trene det bort tillater jeg det, men roer ned intensiteten og kravene mine slik at hun skal klare å konsentrere seg. Jeg tillater også at de bjeffer på meg, fordi jeg ofte ser det i sammenheng med resten av kroppspråket, og de bruker ofte stemmen sin til å forsterke det de forsøker å kommunisere med meg. Det er ikke noe jeg vil trene bort.

Du kan ikke trene i enhver situasjon! Det er faktisk helt realistisk at det kommer situasjoner der du ikke har anledning til å trene - selv om det er en atferd du er bestemt på å trene på. Hvis du bare er ute for å la hunden tisse før du skal rekke ferja, eller om du er på familietur i skogen og ikke er forberedt på å trene på å overse den løse hunden dere møtte på uten forvarsel - så er det faktisk helt ok å kjøre nødløsning. Nødløsning er måten du håndterer situasjoner du ikke er forberedt på å trene på, eller i mislykkede treningsforsøk. Si at du er ute på tur for å trene på passering, men så kommer motgående hund litt for tett på slik at hunden din får et utfall - da er du ikke lenger i et modus der du kan trene og må over på nødløsning istedenfor. Ellers hvis du bare er på en kjapp tisserunde uten godbiter, riktig bånd eller du rett og slett ikke er i humør til å trene, og så flyr nabokatten over veien. Nødløsning handler om å avslutte situasjonen og reaksjonen raskest mulig. I de fleste tilfeller betyr det å komme seg raskest mulig forbi triggeren, eller å skape størst mulig avstand slik at vi kan gjenoppta kontakten. For dersom rullgardinene først har gått ned, så er ikke hunden lenger mottakelig for trening - da er det for sent. Jeg kan varmt anbefale Lundqvist Hundeskole sin podcast-episode 6: Hangarskip og miljøtrening der de snakker en del om dette temaet: https://www.lundqvist-hundeskole.no/lundqvist-podden/

4. Hvordan trener jeg bort bjeffing hos buhund?

Vil du ha den egentlige sannheten? Du trener ikke bort bjeffing. Du må identifisere hvorfor hunden bjeffer, og hvilken følelse den uttrykker, og så må du trene på å lære den en annen atferd i disse situasjonene. Alt vi identifiserer som "problematferd" er bare et uttrykk for en følelse - hunden kan følelse seg redd, usikker, ansvarsfull, selvsikker, glad, forvirret osv. Det er mange følelser som ligger bak, og det er her nøkkelen til god hundetrening ligger. Det vi trener på er å gi hunden en annen følelse når den ser triggere som får den til å bjeffe. Fra hundespråket vet vi at bjeffing ofte er et uttrykk for å skape avstand - altså et avstandsøkende signal. Andre typer bjeffing kan være uttrykk for frustrasjon. Det aller beste er å forebygge ved å skape gode følelser og gode assosiasjoner til ulike miljøer fra valpen er liten, men om den først har startet å reagere på ulike triggere er det viktig at du fokuserer på hva som ligger bak - og ikke bare "få bikkja til å ti still".

Forebygging er det aller viktigste! Miljøtrening handler om å gi hunden utallige gode opplevelser som skaper gode assosiasjoner og hjelper den til å la triggere forsvinne ut i bakgrunnen uten å reagere på dem. Ro-trening handler om å lære seg å finne roen selv om det er mange forstyrrelser rundt, og hjelpe hunden til å slappe av og blokkere ute støyet. Sosialisering handler blant annet om å lære hunden hvilke arter den skal anse som sin sosiale krets (hvilke arter som hører naturlig til i vår verden - og som ikke trenger å varsles på). Det inkluderer at vi må lære den at mennesker kan se forskjellige ut: tykke og tynne, lave og høye, noen har stokk, andre har hatt og noen er mørke mens andre er lyse. Samtidig handler det også om å lære at vi ikke trenger å interagere med alt som skjer rundt oss, det viktigste er at vi har fokus på hverandre. Derfor vil man på valpekurs som regel fokusere aller mest på å skape god kontakt mellom hund og eier, nettopp fordi det er så viktig og grunnlaget for all trening. Jeg ser slik på det: Ikke ta for gitt at hunden blir eksponert for alt det nødvendige i løpet av hverdagen - sørg for at den gjør det! Oppsøk ulike miljøer, hunder, parker, trafikk, ulike forstyrrelser og triggende miljøer. Ta hunden med dit du tror det kan bli vanskelig - for det er der den lærer. Men ikke gjør det uforberedt. Alt den får øve seg på blir den veldig god på - så ikke la den øve seg for mye på å bjeffe 😉

Med Cathinka har jeg jobbet mye med sladretrening. Dette startet jeg med da hun var liten valp, og begynte med å belønne at hun så på ulike triggere (mennesker som går på tur, fugler i parken osv). Etter hvert begynte hun å assosiere slike triggere med trening og belønning = gode følelser. Etter mange måneder med intens sladretrening er det relativt enkelt for meg å snu følelsene hennes dersom hun får et utfall og reagerer kraftig mot en trigger - fordi hun har så sterke assosiasjoner til gode følelser i en slik setting. Da rygger jeg bakover for å skape avstand, og siden hun er godt kjent med denne treningen er det ikke mange skrittene bakover som skal til før hun har avstand nok til å hente seg inn og rette fokus mot meg igjen. I starten kan det godt være man trenger alt fra 50 til 100 meter for å få samme effekten (og noen enda mer). Jeg har planer om å lage et nettkurs om sladretrening - for dette er virkelig en svært god og effektiv treningsform! I tillegg har jeg også jobbet mye med håndtarget som hun liker veldig godt - og i de tilfellene med mindre utfall der jeg ikke kan skape avstand ber jeg henne om en "touch" for å rette fokus mot en oppgave hun kan veldig godt. Både hun og Fiona responderer veldig godt på å få en spesifikk oppgave å forholde seg til hvis de befinner seg i en litt stressende situasjon (eks utstilling: der er "stå" en oppgave).

Uansett hva du opplever som problematferd som uttrykkes i form av bjeffing er det viktig at du starter med å identifisere hvorfor hunden bjeffer og hva den føler! Når du har gjort det kan du bestemme deg for hva du ønsker å erstatte den atferden med, og hvilken følelse du ønsker å gi hunden istedenfor. For noen sesonger siden i "Fra bølle til bestevenn" ser du et prakteksempel på nettopp dette: en schæfer som biter folk i hånda når de kommer inn døren. Årsaken til at han gjør dette er fordi han er usikker og tyr til sin instinktive atferd som er å ha noe i munnen - hånda er bare tilfeldigvis nærmest. Derfor lærer de hunden til å hente en kong/leke hver gang det ringte på døren. Dette er et supert eksempel på hvordan man identifiserer årsaken, og trener på å omdirigere atferden for å stoppe et symptom.

Her skal du få et eksempel som kan hjelpe deg litt på veien:

Atferd: Hunden bjeffer intenst når dørklokka ringer. Årsak: Fordi den har opplevd at hver gang dørklokka ringer så kommer det ukjente folk inn døren. Det gir et usikkerhetsmoment og hunden føler seg utrygg fordi den ikke har kontroll og har behov for å varsle de andre i huset om at det kan være farlig. Løsning: Erstatte "løp mot døra og bjeff" med å "legge seg i senga". Trening: Det nytter ikke å vente til det faktisk kommer noen på døra - for hvis hunden allerede har reagert er det for sent å trene den økten. Start med å laste ned en ringeklokkelyd på telefonen. Sett deg ved siden av sengen du vil at hunden skal legge seg i. Spill av lyden og kast en godbit oppi senga. Gjenta 10 ganger og så er økten over. Neste økt kan du stå ved siden av sengen, og gjør akkurat det samme: Spill av lyden og kast en godbit i sengen. Neste økt kan du stå en meter unna sengen og gjøre akkurat det samme. Når du har kommet noen meter unna kan du spille av lyden, gi det et sekund og så går du og legger en godbit i sengen. Neste økt gir du det to sekunder før du går bort. Følg med på hunden og se om den begynner å søke til sengen på egenhånd når den hører lyden. Hvis den gjør det er du på rett vei. Hvis den ikke gjør det har du kanskje gått litt for fort frem. Fortsett slik, og så kan du begynne å få noen til å stå ved inngangsdøren og trykke på den faktiske dørklokken, og umiddelbart etterpå kaster du en godbit i sengen. Og så går du frem på samme måten. Først lærer du hunden den nye atferden, og så setter du den sammen med den gamle triggeren. Ikke forvent at den skal skjønne "gå i senga" samtidig som en kraftig trigger oppstår - lær den atferden med en mild trigger først, og så overfører du til den kraftige triggeren.

Tid: Det kommer veldig an på mange faktorer. Hunder er individer som lærer i ulikt tempo. Hvor kraftig er hundens reaksjoner og følelser til å starte med? Hvor god er du på å treffe på timing? Hvor god belønning man bruker har også mye å si. Å si et tall i antall økter, dager eller uker er ren gjetting. Det er helt umulig å anslå akkurat hvor lang tid det tar, men jeg tør nesten å garantere deg at dersom du trener minst en økt hver eneste dag kan du starte å se en tydelig forskjell i atferd etter noen uker. I verre tilfeller bør du nok ikke være overrasket om det tar 30 eller flere økter før du ser en tydelig forskjell.

Vanlige feil: Første feilen de fleste gjør er å gå for fort frem. Du må ha is i magen, start helt i det små og ta musesteg fremover. Det andre er å gi opp fordi man ikke ser resultater fort nok; det konkluderes med at metoden ikke fungerer på denne hunden. Det er ved å bygge opp et solid fundament du ser gode resultater - ikke ved å forhaste deg. Vær tålmodig, gå saaakte fremover og ikke gi opp.

Jeg mener det virkelig - buhunden er en fantastisk hunderase - men den krever arbeid. Den blir ikke automatisk en god samfunnsborger uten at du sørger for at den blir det. 🩷