Cathinka er en racerbil 🏎️

Ja... så var det å ikke bli helt stormannsgal da! Beina planta nedpå jorda, eller noe i den duren? Det er virkelig ikke enkelt når man har fått en hund som Cathinka. Hun får meg til å tenke skyhøye tanker om hva hun er i stand til å få til, og jeg forsøker beinhardt å minne meg selv på at jeg har en hormonell tenåring ved min side. For et råskinn hun er!

---

Jada... neida... sååeeh... Vi skulle liksom nå kose oss i Elite; finne ut hvor skoen trykker, hvor vi kommer til kort og bruke god tid på å jobbe oss inn i den øverste klassen i norsk rallylydighet. Hunden er jo bare 21 måneder gammel, den har resten av livet sitt på å bli stilt høye krav til. Den bruke to stevnehelger på å rykke opp fra klasse 2 i mai til Elite i juli. Målet jeg satt meg da vi rykket opp i elite var at jeg ønsket å ha championatet på plass i løpet av 2027.

Det tenkte jeg var et helt overkommelig mål - det tenker jeg fortsatt.

Men så skjedde det ting da... De første stevnene (Dalane og KHK) gikk det akkurat som forventet: vi gikk til lave poengsummer, og fikk trekk på ting jeg forventet at vi ikke var gode nok på ennå. Ingen tårer felt for det, det var jeg forberedt på. Det jeg derimot IKKE var forberedt på, var dag nummer 2 i Vennesla når det blir fortalt at resten av arkene i hånda var røde - og vi var ikke lest opp ennå! Da falt jeg nesten sammen - for det betydde jo at jeg og Cathinka hadde oppnådd første Cert i rallylydighet - bare 20 MÅNEDER GAMMEL!!! Hjelpes det hadde jeg ikke trodd vi skulle få til. Men det er lov å ha flaks! Målet var fortsatt å jobbe oss inn og hente med oss mange nyttige erfaringer.

Men så skjedde det ting igjen da... Første løpet i Farsund disket jeg med vilje på nest siste skilt fordi jeg visste at poengtrekkene hadde blitt mange, og jeg ville belønne henne for innsatsen hun hadde lagt ned. Så den disken tok jeg med den største glede! Jeg gikk ut av ringen og var oppriktig stolt av meg selv for å klare å sette henne først! Så kom dag nummer 2, og jeg går ut av ringen med en skikkelig god følelse av at dette hadde jo faktisk gått veldig bra. Håpet levde, og da nesten alle ekvipasjene var ropt opp, og det bare var to røde igjen skjedde det på nytt. Helt i vantro hører jeg at vi ikke bare har oppnådd vårt andre Cert i rallylydighet, men vi har også vunnet eliteklassen!!!

Dra meg baklengs inn i fuglekassa (og alt det der)!!! Nå er det ikke lett å holde beina på bakken og la unghunden min få utvikle seg. Fy søren for en hund jeg har! Om en måned er det 1 år siden hun debuterte i rallylydighet. Tankene svirrer og jeg prøver iherdig å styre forventningene mine til henne. Jeg minner meg selv på: vi har ikke hastverk! Men samtidig: fy søren så kult det er 🩷