top of page

Buhundens gemytt: Vennlig, energisk og djerv

I rasebeskrivelsen til norsk buhund står det at buhundens gemytt skal være vennlig, energisk og djerv. Dette har jeg lyst til å reflektere litt over i dag!

Mens mye av fokuset i avl ligger på å bruke funksjonsfriske hunder som er nøye helsesjekket, er det fortsatt også veldig viktig at vi også avler på gode gemytt. Vel så mye, så er det viktig å ha et bevisst forhold til hvilket gemytt på hunder som passer inn i dagens samfunn, slik at vi gir hundene best mulig forutsetninger for å ha det fint med familiene sine. Konsekvensen av å spissavle på et spesifikt gemytt som kanskje passer godt inn i et bruksområde (feks en hundesport), men uten å ta hensyn til hvordan hundene lever i dagens samfunn, er at vi fort får spissavlede hunder som ikke evner å tilpasse seg dagens krav. Det er ikke bare vi som stiller krav til vår egen hund, hele samfunnet har krav til hvordan hundene oppfører seg. Derfor ville jeg bruke noen ord på å reflektere rundt hvilket gemytt rasebeskrivelsen sier at buhunden skal ha, og hvilke tanker man burde gjøre seg om nettopp dette sett i sammenheng med dagens levemåter, og i avl.

Norsk buhund

Buhunden skal altså være vennlig, energisk og djerv. I følge Norsk Akademisk ordbok har disse begrepene følgende betydninger:

  • Vennlig: blid og elskverdig; forekommende

  • Energisk: har og viser energi; virkelysten

  • Djerv: uredd, modig, dristig, vågal, kraftig, liketil, ukunslet, likefrem

Definisjonene varierer noe fra hvilke ordbøker man sjekker, men betydningen forblir stort sett det samme uansett hvilke ord som brukes som synonymer. Når jeg leser disse tre ordene med sine betydninger så kjenner jeg umiddelbart igjen de aller fleste buhundene jeg har truffet.

Svart norsk buhund

Helt fra de første bosetterne i landet har spisshunder av lignende størrelse og fasong bodd og levd sammen med mennesker i Norge. Vikingene verdsatte disse hundene svært høyt, og de var i lang tid å finne på nesten hver eneste gård. Det er først nå i moderne tid at hunden faktisk bor innendørs sammen med menneskene sine, så buhunden må ha bodd utendørs sammen med gårdsdyrene i mange århundrer. Det er jo også først i moderne tid at Norge har det økonomisk godt og stabilt. Historisk vet vi at det har vært harde kår i dette landet, og det betyr jo også at det ikke nødvendigvis var mye penger til overs for å mate hunden mer enn ytterst nødvendig. Utfra dette trekker jeg noen konklusjoner om at buhunden må ha lært seg å bli en særdeles god jeger for å sanke og skaffe sin egen mat når matskålen ikke var fylt opp. Dette er jo virkelig grunnlag for en hund som har lært seg å løse problemer på egenhånd. Jeg konkluderer også med at den må ha blitt brukt til alle gårdens oppgaver da det ikke var mulig å ha flere hunder som ble spesialisert til hvert sitt arbeidsområde. I sum må jo dette bety at buhunden ble brukt som en allsidig hund til alle gårdens oppgaver. For å se på hvilke medfødte egenskaper buhunden har, kan det være lurt å tenke over hvilke oppgaver den gjennom hundrevis av år har måttet utføre.

Slik jeg ser for meg levemåten i Norge på den tiden, regner jeg med at hunden var med når gårdsdyrene skulle flyttes på, samles eller passe på at de ikke ble utsatt for uvedkommende dyr og andre farer. Hunden som var utendørs kunne bjeffe for å gi beskjed at det var folk på vei til gården slik at menneskene inne var forberedt. Den måtte tåle harde værforhold siden dette landet byr på all slags vær hele året. Og jeg regner med hunden var et naturlig hjelpemiddel med på jakt både etter mat, og for å jage bort rovdyr. Sammensatt så tenker jeg at dette betydde at buhunden måtte ta en del selvstendige valg, og den måtte selv løse oppgavene som stod foran den uten å bli grundig opplært til hver enkelt oppgave. Disse egenskapene ser jeg sitter godt støpt i både mine buhunder, og andre buhunder jeg har møtt og kjenner til. Fellesnevneren er denne modigheten og selvstendigheten som de utviser. De tar ofte utfordringer på strak arm, og de har også en egen evne til å løse problemer på egenhånd. (Eksempelvis Fiona som ser et gjerde og tenker "En hindring, hvordan kommer jeg forbi den?"). De har en helt egen evne til å aldri gi opp, og de kommer til å jobbe så lenge du ber om det, selv lenge etter de egentlig burde hatt en hvilepause. Dette gjør dem jo til utrolig gode arbeidshunder med en enorm arbeidskapasitet, og en stor evne og vilje til å lære. De kan gå timevis på heia uten å klage. Og du vil aldri være i tvil om det er folk på vei til hjemmet ditt, det vil du få beskjed om i god tid!

Så var det da dette med hvordan disse egenskapene passer inn i dagens moderne samfunn der samfunnet har en helt annen forventning til hunder enn de hadde for hundre år siden. I dag er det folk rundt hvert hjørne, tettbygde nabolag med hunder i hver fjerde husholdning. Vi har også en stor miks av raser som vi ikke hadde før i tiden. Kravene til en vanlig familiehund har aldri vært større. De skal tåle støy, mas og jag fra alle kanter hele dagen, rundt enhver sving. De skal tåle folk på besøk, barn som løper inn og ut av dørene, syklister, biler, trikker, båter og all slags motoriserte kjøretøy. De skal uten problem kunne takle å være med på ferier, hytteturer, og båtturer; og de skal være helt musestille uansett hvor de går eller hva de gjør. Ikke har de heller lov til å være løse utendørs halve året. Hvordan passer så en buhund inn i disse moderne kravene til en familiehund? Det kan faktisk være veldig vanskelig for en buhund med sine medfødte egenskaper å tilpasse seg disse kravene, og derfor er det viktig at fremtidige buhundeiere er klar over hva slags hund de skaffer seg, hva de må trene mye på, og hva de må tålerere av atferd. Buhundens selvstendige, modige og energiske vesen er akkurat slik den skal være, men det betyr også at man må være veldig innstilt på å lære den hvordan den skal tøyle disse egenskapene sine til å passe inn i samfunnet. Vi må også være vårt ansvar bevisst for å gi disse intelligente hundene nok stimuli slik at de får utløp for sine medfødte behov. En så modig, selvstendig og energisk hund skal bli utfordret og trenger å få løse problemer slik den er født til å gjøre. Den må få bruke hodet sitt, og derfor har buhunden behov for mye mental stimuli for å ha det godt. Buhundeiere må også være klar over at hundens naturlige behov for å bjeffe ikke kan fjernes, det kan i beste fall begrenses og reduseres. Det kan faktisk hende at det ikke passer så bra å eie en buhund hvis du bor i tiende etasje i en blokk, eller hvis du bor rett ved siden av en skole der det går folk og barn forbi hele dagen lang. Det er på ingen måte umulig, men du må være ditt ansvar bevisst. På grunn av sine medfødte egenskaper vil en buhund ha behov for mye ro-trening for å kunne passe inn i et moderne samfunn, for at den skal klare å tilpasse seg.

Dette er jo også noe vi oppdrettere må være klar over, og ta hensyn til når vi velger avlsdyr i vårt oppdrett. Hvis man selekterer på en spesifikk egenskap, eller velger å se bort fra egenskapene til hunden i sitt hele vil man kunne risikere at man viderefører gemytt som ikke er ønskelig i dagens moderne samfunn som kanskje ikke hadde like stor betydning for hundre år siden. Det at en hund stod og bjeffet på gården for hundre år siden tror jeg ikke det var like mange som brydde seg om; i dag er det en stor uting og noe som kan skape konflikt mellom naboer. Vi må være bevisst på hvilke egenskaper som finnes i avlsdyrene våre, og passe på å videreføre de gode egenskapene som gjør buhunden til den herlige rasen den er, men samtidig må vi kanskje forsøke å ikke forsterke de for mye heller. I dagens samfunn er bjeffing en uting, så kanskje det er lurt av oss å ikke kombinere to hunder som har en svært lav terskel for å bjeffe. Eller så bør vi kanskje ikke kombinere to avlsdyr som viser sterk jaktlyst, for det er ytterst få buhunder i dag som brukes til jakt, og for en familiehund blir dette fort en stor problematferd. Jeg sitter ikke på noe fasit her, men tenker at det er nyttig for oss oppdrettere å gjøre oss opp noen tanker om dette når vi velger avlsdyr og partnere, og ikke bare velge utfra eksteriør og helse. Dette er også én av grunnene til at jeg ønsker at hundene skal vises på utstilling, nettopp fordi noen av de ekstreme gemyttene blir avslørt på en slik arena. Hvis den er i overkant nervøs, lite sosial, aggressiv eller utagerende vil dette bli kommentert på kritikken og dermed også registrert på hunden. Da kan man som et minimum plukke ut disse, og vurdere om de kanskje ikke burde brukes i avl selv om de er vel så pene og friske.

Spør du meg, er buhunden verdens beste rase! Og som jeg pleier å si til alle interesserte som kommer på besøk til meg for å hilse på buhundene mine: Buhunden er verdens beste rase, for de som er forberedt på hva de skaffer seg. Det er ingen tvil om at buhunden er djerv. Den er tøff, modig, selvstendig, tillitsfull, energisk, arbeidsvillig, lærevillig, intelligent og positiv. En helt uimotståelig rase som det er viktig at vi tar godt vare på! Men det er også viktig at vi sørger for at den fortsatt er levedyktig i det samfunnet vi lever i, og at den utvikler seg i en retning som er forenelig med utviklingen i samfunnet, landet vi lever i, og en moderne verden. ❤️

90 views0 comments

Recent Posts

See All

ความคิดเห็น


bottom of page